Lukter brent kjøtt

Ungkarene stod klar med både høygaffel og motorsag da vi ankom, vi ba om et stemningsbilde og det fikk vi innvilget. Foto: Fosen Folket

Les også:
- Det enkleste er å holde kjeft | Advarer

Fosen Folkets utsendte reporter og fotograf ankommer når det begynner å mørkne på den siste gården før veiforbindelsen til Tussbotna tar slutt.

Etter en hyggelig prat med Ronny og Sverre var vi blitt opplyst om at vi trolig kom til å møte et par spesielle karer på veiens ende. Som sagt, så gjort.

Vi kjører inn på den ugjestmilde gårdsveien. Her deler søskenbarna Svein Arve Fjellheim og Sindre på gårdsdriften, og når vi ankommer, holder de på med bålbrenning og rydding etter torsdagens storm.

"Det lukter da voldsomt med bacon her," kommenterer fotografen Gudrun Nesum.

"Ja, det er ikke rart," sier Svein Arve og ler.
"Det har nylig vært fullmåne, og to griser gikk da til slakt. Sammen med trefallet etter orkanen brenner vi også restene etter grisene. Det finnes et gammelt bonderåd om at skolding går bedre når lufttrykket er stabilt og tørt, noe som statistisk sett forekommer oftere rundt klarværsnetter, som igjen typisk skjer ved fullmåne. Dette har fra gammelt av vært holdt i hevd langs de fleste gårder i Norge."

"Er det noe nytt om de savnede?" spør Sindre.
Det kan vi avkrefte, og vi spør videre om de har sett eller hørt noe.

"Nei, her på gården har vi bare hørt P1 på radioen og dyr i skogen. Det er sjeldent mennesker her ute. Det hender seg at Fosen Kraft kommer innom gårdsveien og tar seg opp krøtterstien til Torsenget når de skal inspisere demningen på Teksdalen. Ellers er det lite med folk – akkurat slik vi ønsker det," presiserer ungkarene.

Når de spør om hvilket ærend vi har, forklarer vi at vi driver med en etterforskende artikkel om de savnede og er på tur til Tussbotna for å se etter spor, da vi ikke vil få tilgang til Torsenget etter at en fra Røde Kors falt gjennom kjellertrappen og huset angivelig skal ha bevegelige vegger og ha vært rigget med feller.

Heller ikke guttene vil si noe om kvinnen i Torsenget, men presiserer at hun er gammel og at området det letes i er stort.

Flukthistorien fra Austrått

Det var i disse traktene serberfangene som bygde opp Austrått fort og satt fengslet i konsentrasjonsleirer på Ørlandet, gjemte seg da de flyktet. Noen ble innkvartert på Tussbotna og andre i Rødsjøen. Dette var i 1943 da Serberhytta ble bygget på Rødsjøen. Her skulle serberfangene vente til snøen smeltet, slik at de videre kunne ta seg over til Sverige.

Flukten fra Austråttleiren

Vinteren 1942–43 besluttet en gruppe jugoslaviske krigsfanger å rømme fra Austrått fangeleir på Ørlandet. Blant dem var serberen Miladin Jovanovic, dømt til døden både hjemme og i Norge, som hadde skaffet seg innsikt og allierte i leiren.

Sent i påsken 1943 brøt de seg fri under dekke av arbeidstiden, krysset piggtrådgjerder og forlot leiren til skogs før tyskerne rakk å reagere.

Rute, terreng og retning

Gruppen flyktet via skogsstier og små gårdsveier, uten å bruke de store veiene hvor tyske patruljer ferdes.

De gikk inn i tett skog og myrterreng på vestsiden av Stjørnfjorden, i retning Rødsjøen. I ett parti holdt de seg i myrområder (Rusasetellet), andre steder fulgte de beitelandskap. Flere ganger gjemte de seg i høyet på gårdsplasser eller bak lastebilsekker når en bil kom forbi.

Etter hvert nådde de Gjølgavatnet og Krinsvatnet. Terrenget var kupert skog- og fjellandskap. Deretter tok de seg innover mot Rødsjøen, langs tråkk inn i fjellet (Rødsjøheia).

De fulgte en nord–nordøstlig retning, parallelt med fylkesveiene, men alltid i døde forsteder – totalt rundt 4–5 mil gjennom krevende natur.

Skjulesteder og hjelpere

Langs ruten ble fangene tatt imot av motstandsfolk og lokale gårdbrukere.
På Austrått gård skaffet forpakter Kåre Nesset dem mat og informasjon. Nær Rødsjøen ble de gjemt hos husmenn og småbruk, blant annet ved Gjølgavatnet og Krinsvatnet.

Lokale slekter som Rødsjø-familien var blant de viktigste hjelperne.
I Nyjord og Høybakken sto også bønder klare med skjul.

Den mest betydelige basen var Serberhytta, bygget i 1943 som skjulested for flyktningene – en enkel tømmerhytte på 3×4 meter, skjult i bratt terreng.

Drapet ved Serberhytta

I slutten av april 1943 hadde fangene samlet seg i hytta. Da ankom Dragutin Lazić, angivelig en medrømmer, men i realiteten tysk informant. Hans tilbud om å kontakte tyskerne gjorde dem mistenksomme.

Et sikkerhetsråd ble holdt, og Lazić ble lurt ut av hytta og skutt i skogen – et internt justisoppgjør før flukten fortsatte.

I midten av mai forlot gruppen området, ledsaget av tolv norske veivisere som fulgte dem et godt stykke på vei mot Sverige.

De ukjente skjebnene

Av de 72 som rømte, nådde 16 Sverige. 56 ble fanget og henrettet.
Noen få kan ha omkommet i terrenget uten at navn er kjent – skjebner som fortsatt er uklare i lokalhistorien.

Vi blir bedt med inn på kaffe, men den stramme lukten av brent kjøtt gjør at vi helst vil videre.

Vi spør pent om vi kan parkere retrobilen vår – en gammel boble – på gårdsplassen før vi tar oss innover til fots. Det er ikke noe problem, bekrefter guttene, og de ønsker oss en god tur videre inn i skogen til den siste gården som drives av Isabel, som ferdes med crosscart opp til seteren.