Advarer journalistene om lokalfolket

Fosen Folkets utegående reporterteam ankommer etter rundt 20 minutter den tredje gården før veien tar slutt. Her møter vi Sverre Tysbotn. Han bor alene langt inne i skogen.

Les også:
- Det enkleste er å holde kjeft

Sverre møter oss ute på tunet, med hendene foldet foran seg. Blikket hans hviler på graven til hunden Miro – hans trofaste følgesvenn som døde for sju år siden. Sorgen ligger fortsatt tungt.

– Jeg savner ham hver eneste dag, sier Sverre stille.
– Når du lever så isolert, og mister både bestevennen og det eneste selskapet du har… da blir det tungt. Spesielt om vinteren.

Han ser opp og retter et blikk mot oss.
– Dere kjørte vel en 40 minutter på grusveien nå? Hvordan tror dere det er å brøyte og holde denne veien åpen hele vinteren? Det gjør seg ikke på noen timer. Men i traktoren hadde jeg alltid med meg Miro.

Sverre vet hvilket ærend Fosen Folket er her for, men ønsker ikke å knytte seg til saken.
– Jeg skal gjøre min borgerplikt hvis jeg kommer over noe, men noen ytterligere kommentar har jeg ikke, sier han.

Han kikker på himmelen.
– Egentlig burde dere vel strengt tatt vende nesa hjemover før det blir mørkt.

Jeg og fotografen ser på hverandre. Nei – vi akter å stå løpet ut.

– Det er ikke for hvem som helst å være her ute på nattestid, sier Sverre. Og værmeldinga lover ikke godt.

Vi har nemlig planen om å fortsette vår etterforskning av forsvinningssaken. Journalismens krefter drar oss videre inn i Tysbotn.

– Det er ikke så mye å se her utenom rådyr og en gaupe i ny og ne, og bøndene som bor her inne gjør jo det for en grunn. Det er ikke alle som ønsker besøk. Advarer han.

Vi insisterer på å betale for at han åpner bommen til det lokale veilaget.
– Nei, dere skal slippe å betale, svarer Sverre. Det er meldt at en beltevogn skal inn her i kveld, så bommen skal opp uansett.

Han lar oss ta noen bilder av den ensomme, hardføre skogskar før vi fortsetter innover i det ukjente landskapet.