Fosen Folket på tur i Varghiets skoger: – Vi har lært at det enkleste er å holde kjeft

Reportasje fra Tussbotna – Foto: Fosen Folket
(Bilder kan brukes med kreditering til Fosen Folket)

Det er tidlig lørdag morgen når vi ruller innover de humpete skogsveiene i en stødig Volkswagen Boble. Tåka ligger lavt over myrene, og lyset fra frontlyktene fanges i regndråpene som henger igjen etter nattens snøfokk og uvær.

Her inne, i den trolske skogen før Tussbotna, møter vi Ronny “Røver” Sørstø – odelsgutt, tidligere yrkesfisker og nå gårdbruker. Han bor på den fjerde siste gården før veien tar slutt.

Han står med lua trukket godt ned og lener seg på ljåen han skal til å slipe, mens han følger med på at røyken fra pipa stiger rett til værs i morgenstillheten.

– Den store flaksa var no at æ rakk å få mæ kjærring og unger før æ tok over gården, sier Ronny med et skråtobakkglis. – For hadde æ venta, hadde det no vært skrint med utvalget her inne.

Gården hans er blant de eldste i området som en gang ble kalt Nyjorda, og alt dette lå tidligere under Varghiets skoger. Her er historien og stillheten fortsatt levende.

Rykter og redsel i bygda

Det har gått rykter mellom de få gårdene her ute de siste dagene. En leteaksjon pågår etter tre savnede personer, og mange spekulerer i hva som har skjedd.

– Æ har verken sett eller hørt nå, men æ veit de to første savnede passerte Teksdalsdammen, så de må ha vært like ved her, sier Ronny mens han heller kaffe i koppen. – Hadde de gått forbi her i mørket, ville jeg garantert ha sett lyset fra hodelyktene. Det er så mørkt her ute at du ser alt som rører seg.

Han forteller at Sivilforsvaret informerte ham om at en av de savnede hadde med seg en hund de hadde lånt.
– Æ ble bedt om å lytte etter søyting om natta, men det va no så fælt vær at æ knapt hørte mæ sjøl den første natta, peser Ronny med den lavmelte viskestemmen sin.

Været er fortsatt ustabilt, men nå har han stilt samfunnshusets beltevogn, en 206-modell, til disposisjon for letemannskapet.
– Den er bare nyttbar enkelte steder, men med litt lokalkunnskap kan du komme deg fram til Torsenget fra østsida ved Krinsvannet. Søket skal visstnok utvides dit i kveld.

Han rister på hodet.
– Det e no eit mysterium, hele greia. Her e det ikke mange farbare ruter, så om de har kryssa ved Nordelva, kan de ha vært på vei mot Lysvannet.

Taushet og naboskap

På spørsmål om hva han vet om den savnede kvinnen, smiler han skjevt.

– Det første du lærer her ute, e at du ikke snakke om naboen – og i hvert fall ikke til media. Vi e få folk inni her, og vi e avhengig av å hold oss på god fot. Det e snakk om jaktterreng, fiskerett og veirettigheter. Da e det best å hold kjæft.

Han legger til med et glimt i øyet:

– Om naboene egentlig like hverandre, det e en annen sak. Men når det står på som verst, e det naboen du må spørre om hjelp.

Mellom sagn og virkelighet

Ronny håper først og fremst at de savnede blir funnet i god behold – og at det ikke ender i tragedie eller nye vandrehistorier.

– Vi har no nok av dem her oppe. Denne skogen har fostra mange sagn – om hekser, spøkelser og varulver. Det e vel slike historier som har trekt folk hit i utgangspunktet.

Han peker mot åsene bak gården.
– Det va jo ikke mange høster siden TV 2 var her for å lage dokumentaren Giftmorderen i Orkdalen. Arnfinn Nesset vokste jo opp i Varghiet, og da blussa alt opp igjen.

Selv sier han at han aldri har opplevd noe overnaturlig her.
– Folk var nok mer overtroiske før i tida.

Når vi spør hva hans favorittsagn er, ler han:

– Det må no værra kjærringa med øksa inni Haugsdalen! Den e no heldigvis et stykke unna herfra, men det e den mest kjente. Ellers har du historien om varulvene – eller “finnfolket”, som var kjent for å drive med ugagn her i skogen.

Videre mot Tussbotna

Etter en kopp kaffe i tunet må vi takke høflig nei til invitasjonen om å komme inn. Tida er knapp, og vi skal videre innover mot Tussbotna.

Det gjenstår tre gårder til før veien tar slutt og vi når gården der den beryktede Tussbotna-kjerringa bodde i sin tid. Lite å se, men rikt på historie for dem som kjenner sitt lokalmiljø.

Små snøfnugg begynner å tilta igjen idet Fosen-Folkets Volkswagen Boble starter, og Ronny blir stående i tunet, lent på ljåen, mens eksosen fra bilen blander seg med den kalde morgenrøyken fra fjøset.

Les også:

Advarer