Hvileløs haiker i Haugsdalen
Festet artikkel
7. mai 2023, 12:21
NB! Artikkelen er over 2 år gammel
Har du møtt henne?
For mange år siden hadde Fosen Folket en serie med historier under vignetten «Mysterier i Fosen». Temaet var lokale sagn, uforklarlige hendelser og gamle vandrehistorier som lever videre i bygdene.
En av fortellingene som stadig dukket opp, var historien om den gåtefulle haikeren i Haugsdalen – en skikkelse som flere sjåfører skal ha sett langs fylkesvei 715, mellom bratte skogkanter og uendelige myrdrag.
Døde i veikanten
Ifølge sagnet skal en kvinne ha bodd i ei enkel hytte inne i Haugsdalen for mange tiår siden. En pinsemorgen ble hun alvorlig syk. Med siste rest av krefter skal hun ha karret seg ned til veien med en øks som støtte – i håp om å stoppe en hestevogn eller en av datidens biler.
Ingen stoppet.
Kvinnen hadde et frynsete rykte i bygda, omtalt som trollkvinne og «fæling». Historien hevder at hun døde i veikanten den morgenen.
Siden skal flere ha sett henne igjen – alltid i pinsedagene, alltid langs den samme strekningen.
I baksetespeilet
Det heter seg at dersom du stanser og åpner bildøren for henne, vil hun løse seg opp og forsvinne som tåke.
Men kjører du forbi – da ser du ansiktet hennes i speilet. I baksetet.
Mange som har passert der, sier de kjenner den samme uhyggen hver gang: en iskald sitring i magen og en følelse av at noen følger med.
En av dem som fortalte om opplevelsen, ønsker å være anonym:
– Var det haikeren som går igjen i Haugsdalen vi møtte? Ikke vet jeg, men skremmende var det.
3. pinsedag – og en kvinne med øks
En annen beretning har likhetstrekk, men denne gangen sto kvinnen ikke og haiket.
Hun sto midt i veien – og veivet med ei stor øks.
Mannen og familien var på vei hjem etter pinseferie. Datteren sov i baksetet, kona duppet i passasjersetet. Klokken var rundt fem om morgenen, 3. pinsedag i 1992.
Rett etter Haugsdalen kro fikk mannen øye på en skikkelse i veibanen. Først trodde han det var kontroll og reduserte farten.
Men det var en kvinne.
Hun var rundt 40 år, iført langt svart skjørt og rød bluse – klær som virket helt malplasserte i tid. Håret var skulderlangt og svart.
– Hun så nesten sydlandsk ut, fortalte han senere. – Men blikket hennes var … det glemmer jeg aldri.
Kvinnen sto midt i veien og veivet med øksa på en måte som gjorde at han ikke visste om han våget å passere.
– Jeg senket farten ned til gangfart. Var redd hun skulle slå øksa inn i bilen.
Da hun ikke gjorde tegn til å ville sitte på, vred han rattet og sneglet seg forbi på venstre side.
Så ga han full gass.
Et blikk som ikke slipper taket
Det var ingen andre mennesker i nærheten. Ingen biler. Ingen hus med lys.
– Da jeg kom på arbeid fulgte jeg med på nyhetssendingen for å se om det hadde skjedd noe i Fosen. Ingenting. Ikke den dagen, og ikke senere.
Først langt senere, da han kom over en tidligere omtale av haikeren fra Haugsdalen, kjente han historien igjen.
– Jeg kan ikke si om det var den samme kvinnen. Men ansiktet hennes, blikket … det sitter fortsatt i, sa han.
Opplevelsen skjedde 9. juni 1992, klokken fem om morgenen.
Flere tror de kan ha møtt spøkelset i Haugsdalen
– «Jeg fikk en følelse av at noen satt rett bak meg. Jeg ville ikke se i speilet … og nakkehårene sto rett opp.»
Etter at Fosen Folket nylig fortalte om en mulig observasjon av den såkalte hvileløse haikeren ved fylkesveg 715 i Haugsdalen, har tipsene kommet tett de siste dagene. Flere lesere mener de selv har hatt ubehagelige møter med samme skikkelse.
Går igjen på dødsdagen
Sagnet har lange røtter i Haugsdalen. Det fortelles om en kvinne som en gang bodde i ei lita hytte inne i dalen. En pinsemorgen ble hun livstruende syk. Hun skal ha karret seg ned til hovedveien med en øks som støtte, i håp om at noen ville stanse.
Ingen gjorde det.
Kvinnen døde i veikanten.
Ifølge sagnet viser hun seg hvert år på samme dato – stående langs veien, blek, utmattet og med et uttrykk som gjør at sjåfører får en isende følelse gjennom kroppen.
«Såg noe i veikanten i rundt midnatt»
En leser skriver til redaksjonen:
– «Da er det påsketid igjen, og trur du ikke at siste jeg kjørte fra by’n så såg æ nå som ligna mestænkelig mye på Haugdalskjærringa. Dette var sist lørdagskvelden rundt midnatt. Ka det akkurat var, e ikke godt å si – men at det stemme med historien om ho tøtta, det e no heilt sikkert.
Mvh anonym, skitredd fosning.»
“Jeg plukket opp en haiker uten å stoppe”
En annen innsender, under brukernavnet Rax_S, forteller:
– «Selv om jeg i dag er sikker på at jeg var edru og våken, så skjønner jeg ikke hva jeg så.
Jeg satt og fiklet med stereoen mens jeg fulgte med på veien. Ingen ting i lyskjeglen… men
likevel sto det en skikkelse der, rett utenfor. Jeg ser etter henne i sidespeilet – og hun er
borte. I stedet får jeg en følelse av at noen sitter rett bak meg. Jeg ville ikke se i bakspeilet…
og økte farten voldsomt.»
Stormnatt i Haugsdalen
Tore Tømmerdal skriver:
– «Opplevde noe lignende ei natt med uhorvelig regnvær og storm. Så ikke en meter foran bilen.
Plutselig hørtes det ut som noen var oppe på lastebilplatten. Tenkte: hvem i all verden hopper på der i mørket?
Slo på arbeidslyset – platten var tom. Har aldri opplevd noe slikt verken før eller siden.»
Den forkomne kvinnen
Terje Vigen forteller sin historie:
– «Jeg så en kvinne som så så syk og forkommen ut at jeg bestemte meg for å stoppe og ta henne med. Men like før jeg bremset ned var hun plutselig borte. Det isnet i ryggen. Jeg så ingen øks – men det virket som om hun holdt en knekt stav.»
“Det ble iskaldt i bilen”
En leser som kaller seg Husmann skriver:
– «Har en kjenning som ikke tror på skrømt. En vinternatt over Haugsdalen så han noe ved veien, slakka ned og kjørte videre. Da ble det iskaldt i bilen og nakkhåran sto. Han grubler ennå.»
Ønsker du å dele egne opplevelser fra Haugsdalen?
Tips oss i Fosen Folket – anonymitet avtales ved behov.
Les mer:
Nå har vi fått inn nok en nylig beskrivelse – denne gangen på mail fra en fosning som ønsker å være anonym:
– «Da er det påsketid igjen og trur du ikke at siste jeg kjørte fra by´n så såg æ nå som ligna mestænkelig my på hauksdalskjerringa, dette var sist lørdagskvelden irundt midnatt. Ka det akkurat hva e ikke godt å si men at d stæmme overends med historian om ho tøtta der eno heilt sekkert.
Mvh Ønsker å være anonym, Skitredd Fosning!»
Fra flere beskrivelser tar vi med denne som sto på trykk 19. februar 1998 i «Mysterier i Fosen»-serien:
– «Haikeren i Haugsdalen har vist seg for flere. En sen sommerkveld for tre år siden så en mor fra Ørlandet og hennes sønn kvinnen med øks på nært hold.
– Hun var uflidd og fæl. Jeg vil aldri glemme synet av henne, sier ørlandskvinnen som ønsker å være anonym.»
Mystikk-redaksjonen i Fosna-Folket skrev om den usedvanlige haikeren første gang i mars i fjor.
Døde i veikanten:
Sagnet sier at det på en bestemt dag hvert år står en syk kvinne i veikanten og haiker i Haugsdalen. Hun skal ha hatt tilhold i en hytte i området. En gang hun var alene på hytta ble hun alvorlig syk. Med stort strev klarte hun å karre seg fram til hovedveien, hvor hun gjorde forsøk på å stanse forbipasserende for hjelp. Ingen stanset – hun døde her i veikanten. Siden går hun igjen årlig på dødsdagen.
Sagnet sier også:
Om du ikke stopper for henne, vil du få henne i baksetet.
Stanser du, vil du se henne svinne hen i intet.
I april i fjor sto de første vitnene til haikeren fram.
En familie hadde møtt en merkverdig kvinne som sto og veivet med øks i veibanen. Det skjedde grytidlig ei pinse for få år tilbake.
En skikkelse
Det viser seg nå at andre har hatt en ganske sammenfallende opplevelse på stedet. Vår kilde, som ikke ønsker å stå fram med navn og bilde, er en eldre kvinne fra Ørlandet.
Sommeren for tre år siden var hun sammen med sin sønn, mann og svigerinne på vei fra Trondheim.
Hun beskriver:
– «Det var ganske lyst. Jeg satt i passasjersetet framme, mens sønnen vår kjørte.
Personbilen med de fire familiemedlemmene er på vei gjennom Haugsdalen, da de to i framsetene får se en skikkelse i veikanten på venstre side rundt hundre meter framme.»
– «Det var et merkverdig kvinnfolk som sto der i gammeldagse klær. I venstre hånd holdt hun ei øks som hun viftet med. Hun så veldig ustelt ut og det lange håret var som kvister.»
Hun la til:
– «Hu derra må ha kåmme fra ville fjellet».
Ingen i baksetet hadde sett henne.
– «Da jeg fikk se historien i Fosna-Folket i fjor, kjente jeg igjen det vi hadde opplevd.»
Likt og ulikt
Historien som ørlandskvinnen forteller og den som familien fra i fjor sto fram med, er lik på flere punkt. Beskrivelsene av den merkverdige skikkelsen som viser seg er sammenfallende – foruten at alle kjente vitner til nå sier at hun veiver med ei øks.
På ett punkt bryter begge beretningene med sagnet slik Fosen-Folket har fått det fortalt:
Ingen av de to bilene tok på kvinnen – men heller ingen opplevde å få henne med i baksetet.
Skyldes dette at begge bilene var fulle?